hits

Stygg farge, god effekt

Tobakksindustrien har nå et år på seg til å innføre nye, nøytrale innpakninger med stygg farge. Det vil gi ungdom en grunn mindre til å begynne å røyke og snuse.
1. juli trer loven om reklamefrie snus- og røykpakker i kraft. Det innebærer til å begynne med at industrien nå får et år på seg til å kvitte seg med dagens innpakning som har nøye planlagt design og fristende farger. Om nøyaktig et år skal alle tobakksprodukter være fri for forførende reklame i Norge. Bruk av produsentens logoer, symboler, bilder, farger eller andre former for designelementer blir forbudt, og emballasjen skal ha en mørk brungrønn farge.
Alle vet at reklame virker, og ungdom er dessverre målgruppen for tobakksindustrien. Unge er potensielt nye kunder som kan vare et helt liv. Interndokumenter fra industrien forteller at barn helt ned i 11-års alderen er blant målgruppen. Konklusjonen til industrien er: «They got lips? We want them!».
De reklamefrie pakkene vil nå gi unge en grunn mindre til å begynne. Derfor er Kreftforeningen veldig glad for at våre politikere nå gjør dette nye historiske grepet for å redusere helseskadene av tobakk.


Mer enn 6000 personer dør årlig som følge av tobakk i Norge. Lungekreft er den kreftformen som tar flest liv, og 85 prosent skyldes røyking. Vi vet også at tobakk kan knyttes til økt forekomst for opp mot 20 andre kreftformer.  Vi kan i fremtiden forvente oss en kraftig reduksjon i antall ungdom som starter med tobakk. Det betyr at mange vil bli spart for tobakkens lidelser.




I 1973 var Norge først ute i verden med å vedta reklameforbud mot tobakk.  Det er noe av det lureste vi har gjort. Og mest effektfulle.  Mange andre land har misunt oss dette fremtidsrettede vedtaket. Nå tetter vi det siste hullet. Nemlig reklamemulighetens på selve pakkene. Sammen med land som med Australia, Frankrike, England leder Norge nok en gang an i kampen mot tobakksskadene. Det vil redde mange liv.

Selskapene som dreper kundene sine

Anne Marie Van Veen er 43 år, småbarnsmor og bor i Nederland. Hun har lungekreft. Hun har anmeldt tobakksindustrien for overlagt drap og forfalskning.

Anne Marie  begynte å røyke da hun var 15 år. Hun ble raskt avhengig, og forsto ikke hvilke katastrofale konsekvenser røykingen ville få. Nå vet hun det. Hun kommer til å miste livet. Barna vil miste sin mor. Anne Marie ble forledet av tobakksindustrien, og nå vil hun gjøre alt hun kan for å hindre tobakksindustrien i å få neste generasjon avhengig av tobakk. 

Van Veen har derfor, sammen med en KOLS-pasient og en tobakkorganisasjon, anmeldt de fire største tobakksindustriselskapene i Nederland for overlagt drap og forfalskning. Saken støttes av vår søsterorganisasjon - den nederlandske kreftforeningen.


På bildet: Anne Marie og tre av barna hennes. Foto: Esmee Franken, Lef Magazine

Hvert år på dagen i dag 31. mai, markerer verdens helseorganisasjon sammen med partnere som oss fra hele verden -  verdens tobakksfrie dag. Årets globale tema er Tobakksindustrien - en trussel mot utvikling.

Tobakkskonvensjonen har som formål å redusere sykdom og død forårsaket av tobakksbruk. Den pålegger medlemslandene å innføre en rekke tiltak for å få ned tobakksbruken. Det er det all grunn til. På verdensbasis dør hvert år seks millioner mennesker av tobakksrelaterte skader - en hvert sjette sekund.  Et antall som tilsvarer mer enn Norges befolkning hvert eneste år. Dette tallet er ventet å vokse til mer enn 8 millioner i året innen 2030. Helt unødvendige dødsfall. Tobakksindustrien designer og produserer et produkt som koster samfunnet enorme summer gjennom økte helsekostnader og redusert produktivitet.

Tobakk er en trussel mot oss alle. Den bringer lidelse, sykdom og død i hele verden. Van Veen fra Nederland er bare ett sannhetsvitne - vi har dessverre så uendelig millioner mange flere.

Det er fordi tobakksindustrien ønsker høyest mulig økonomisk fortjeneste: Jo mer effektive tiltak stater innfører for å få ned tobakksforbruket, desto mindre vil tobakksindustrien tjene. Og jo hardere vil de arbeide for å stoppe tiltaket. For tobakksindustrien har bare ett mål ? og det er å få neste generasjon avhengig av tobakk. Dette er også kjernen i anmeldelsen av tobakksindustrien for overlagt drap: Sigaretter er nemlig langt fra bare ren tobakk. Dagens sigaretter er i stadig utvikling  for å være mest mulig avhengighetsskapende. Tobakksindustrien manipulerer filteret og har tilsatt over 600 tilsetningsstoffer som skal gjøre deg raskere og sterkere avhengig, og som gjør det lettere å inhalere røyken.

Selv om sigaretter er et lovlig produkt i henhold til tobakkskadeloven og markedsføringsloven, betyr ikke det at de ikke må følge andre lover, eksempelvis straffeloven.  Det gir mening for oss at det er straffbart å utvikle og selge et produkt som tar livet av over 6000 nordmenn hvert år. I jussen kalles dette «med overlegg».

Kreftforeningen støtter derfor anmeldelsen av tobakksindustrien for overlagt drap i Nederland. Vi vil følge denne saken tett, og nå utrede om vi kan gjøre det samme i Norge.

Samtalen jeg aldri tok

Da jeg besøkte min døende far på sykehuset snakket vi om alt annet enn det vi sannsynligvis begge tenkte på. Det er vanskelig å snakke om døden med dem som skal dø. Jeg vil dele mine tanker om den samtalen jeg aldri tok.



 


Hver gang jeg dro på besøk til pappa tenkte jeg at jeg burde spørre hvordan han ville ha begravelsen, om han ville kremeres eller ikke. Jeg planla også å finne ut hva han ønsket for de etterlatte og hvilke tanker han hadde om barndomshjemmet.

Dessuten ville jeg så gjerne få fortelle ham hvor mye han hadde betydd for meg gjennom livet. Jeg gikk nok også med et håp om at han på sin side ville trekke frem at han var stolt av datteren sin.

Han lå flere uker på sykehus før han døde. Nesten hver helg dro jeg til Tromsø for å besøke ham. Og jeg visste aldri om jeg hadde snakket med han for siste gang da jeg dro tilbake til Oslo.

Hver gang jeg satt der ved sykesengen kjente jeg på kroppen hvordan ordene hopet seg opp på innsiden, uten at jeg noen gang klarte å få dem ut. Det var så mye enklere og tryggere å småprate om noe vi hadde sett på tv, om været og om fotball. Vi listet oss rundt elefanten i rommet begge to. Pappa døde før vi fikk snakket noe mer om det jeg egentlig hadde på hjertet.
Egentlig tror jeg vi begge tenkte på denne samtalen, men ingen av oss turte å si det første ordet, av frykt for å komme skeivt ut. Jeg tror at den døende kan være redd for å såre den pårørende. Og den pårørende kan være redd for å virke for bardus. I mitt tilfelle handlet det nok også om at da jeg vokste opp snakket vi ikke om følelser. Vi sa aldri til hverandre at vi var glade i hverandre. Likevel visste jeg jo at jeg var elsket.

Derfor vet jeg også at pappa visste om følelsene mine, for jeg var jo der hos ham. Men siden jeg ikke hadde sagt disse ordene før, ble det vanskelig å knekke koden. Jeg vet at mange etterlatte opplever det samme, et savn etter disse samtalene som aldri ble noe av.

På Kreftforeningens nettsider finnes gode tips til hvordan man kan få i gang en samtale med en som er døende.

Det kan også være lurt å ta kontakt med helsepersonell. Spesielt sykepleierne er trente i å få i gang slike samtaler, og vet hvordan man kan gå frem så det ikke kommer for brått på den syke.

Ikke alle døende ønsker en slik samtale, men hvis du tør å spørre, slipper du å gå i ettertid å lure på om du skulle tatt opp emnet.

 

Den tause folkesykdommen

Er det mulig å gå rundt og ønske at du hadde brystkreft eller kreft i en føflekk? Ja, mange av de som har tarmkreft gjør faktisk det. Fordi det er flaut å snakke om kreften i tarmen.

«Vi var 12-13 kolleger ute og spiste middag, og en gang i løpet av kvelden stilte sidemannen min spørsmålet: «Hvordan oppdaget du det?» Det ble helt stille rundt bordet, og jeg merket at det ikke var så lett å si at jeg oppdaget blod når jeg var på do. For det var det som fikk meg til å gå til legen. Det hadde vært så utrolig mye lettere å si at jeg kjente en kul i brystet.»
Dette forteller bloggeren Heidi Ryste, som var en av de godt over 4000 nordmennene som fikk tarmkreft i fjor. Det gjør tarmkreft til den nest vanligste kreftformen i Norge. Samlet sett er det kun flere som får prostatakreft enn tarmkreft. Blant menn er tarmkreft den nest største kreftformen etter prostatakreft, og også blant kvinner er det den nest største kreftformen etter brystkreft. Det er kun lungekreft som tar flere liv enn tarmkreft. Norge ligger i Europatoppen både når det gjelder forekomst og dødelighet av tarmkreft.

I lys av dette, er det et stort paradoks at tarmkreft den tause folkesykdommen. Et søk i alle norske aviser i 2015 viser at tarmkreft er blant kreftformene som omtales minst. En befolkningsundersøkelse Kreftforeningen har utført sammen med Kreftregisteret og Oslo Cancer Cluster, forsterker bildet. Tarmkreft er kreftformen vi ikke tror er så vanlig, men som vi likevel frykter aller mest . Samtidig viser undersøkelsen at det er en av de kreftformene vi har minst kunnskap om. 80 prosent svarte at de hadde dårlig eller ingen kunnskap om tarmkreft. Mens nesten 80 prosent svarer at brystkreft er den kreftformen det er mest åpenhet rundt, er tarmkreft i den andre enden av skalaen med 2 prosent. Tarmkreft er også på «topp tre» blant kreftformene det er knyttet mest tabu og skam til.

Dette er grunnene til at vi ønsker å løfte frem tarmkreft frem på Verdens kreftdag i år.

Det er ikke mange år siden kreft var fullstendig tabu. Selv legene fikk beskjed om ikke å ta ordet i sin munn. Der er vi heldigvis ikke lenger. Gjennom Rosa Sløyfe har tøffe kvinner frontet brystkreft og denne åpenheten har løftet sykdommen ut av den skam og tabubelagte skyggen som tarmkreft åpenbart fremdeles befinner seg i. Gjennom å informere og fortelle historier vil vi bidra til både å øke kunnskapen og alminneliggjøre også tarmkreft. Sykdommen må frem i lyset.

Som for de aller fleste sykdommer, og i særdeleshet kreft, er tidlig oppdagelse spesielt viktig for tarmkreft. Mens man ved selvundersøkelser og mammografi kan oppdage en kul i brystet og ved å følge med på føflekkene sine selv kan oppdage forandringer, er faresignalene for tarmkreft vanskelige å oppdage. Når man får plager, kan kreften dessuten ha kommet langt. Gjennom undersøkelser kan man oppdage forstadier til tarmkreft og behandle før det utvikler seg. Et slikt pilotprosjekt kjøres i Norge nå. Det startet opp i 2012, men de skal ikke evalueres før i 2018, etter en rekke utsettelser. Det er etter vår mening ingen grunn til å vente. Flere forskningsrapporter, både nasjonale og internasjonale, har allerede vist at tarmkreftscreening virker. Det kan redde mange liv hvert år ? opp mot 300 bare i Norge. Det er mer enn tre ganger så mange som dør i trafikken hvert år. De fleste land i Europa, blant annet Storbritannia, Finland, Tyskland og Østerrike, har derfor innført tarmskreftcreening , noe også EUs helseministre anbefalte enstemmig allerede i 2003. Også USA har innført et slikt masseundersøkelsesprogram.
Saken har vært diskutert og vurdert i Norge i 10-15 år. Vi har ventet lenge nok. Det er på høy tid at det innføres et nasjonalt tarmkreftscreeningprogram også i Norge. 

En hånd i buksa, for helsas skyld

Vi er godt i gang med november. For oss i Kreftforeningen er måneden knyttet til barter, menn og menns helse. Den australske kampanjen Movember har de siste årene fått stadig større plass her nord. Kort fortalt registerer man seg på Movember.com og er med å samle inn penger til forskning på kreftformer som rammer menn. I starten var registreringene forbeholdt menn, og fortrinnsvis menn med bart - tanken var å la barten gro måneden igjennom og samle inn penger etter hvert som barten vokste («kjære kompis, mor eller nabo, vil du støtte barten min og gi en slant til kreftforskning?»). Men det tok ikke lang tid før damer også kunne registrere seg, som Mo Sistas. Og i år har Movember dratt i gang et nytt konsept, nemlig MOVE. Vær aktiv hver dag i november og samle inn penger.

Vi nordmenn er helt i tet når det gjelder Movember-engasjement. Intet land har flere registrerte barter per innbygger enn oss! Så langt har 14 000 registrert seg med egen innsamling og vi rundet 1 million kroner etter bare en uke. Jeg er skikkelig stolt - Norge ligger faktisk på femte plass i hele verden.

Det vi først og fremst vil med Movember er at menn skal ta helsen sin på alvor, og blant annet lære seg faresignaler på kreft. Vi har derfor også laget Kreftsjekken for menn - fordi vi vet at menn generelt ikke er like flinke til å komme seg til legen som oss kvinner. Under Movember ser vi at barten kan være en døråpner for menn til å snakke om helse. Det er bra!

Pengene som samles inn går til forskning på prostatakreft, som er den største kreftformen blant menn. 70 prosent av overskuddet som samles inn i Norge går til norske forskningsprosjekter og de resterende 30 prosent går til Global Action Plan som gir støtte til gode forskningsprosjekter i hele verden.

Ekstra gøy i år er det at vi har fått tak i festlige røde «bike-balls». Jeg snakker om baller som skal henge bak på sykkelsetet ditt. Klemmer man på ballene, lyser de rødt, og frakter deg trygt hjem i høstmørket. Like lurt kan det være at dere menn klemmer på egne baller en gang i blant også. For å sjekke at alt er som det skal.  
Putt en hånd i buksa, for helsas skyld.

 

Fortsatt god Movember.

PS. Bike-balls og Movember pins kan kjøpes i Kreftforeningen nettbutikk