Samtalen jeg aldri tok

Da jeg besøkte min døende far på sykehuset snakket vi om alt annet enn det vi sannsynligvis begge tenkte på. Det er vanskelig å snakke om døden med dem som skal dø. Jeg vil dele mine tanker om den samtalen jeg aldri tok.



 


Hver gang jeg dro på besøk til pappa tenkte jeg at jeg burde spørre hvordan han ville ha begravelsen, om han ville kremeres eller ikke. Jeg planla også å finne ut hva han ønsket for de etterlatte og hvilke tanker han hadde om barndomshjemmet.

Dessuten ville jeg så gjerne få fortelle ham hvor mye han hadde betydd for meg gjennom livet. Jeg gikk nok også med et håp om at han på sin side ville trekke frem at han var stolt av datteren sin.

Han lå flere uker på sykehus før han døde. Nesten hver helg dro jeg til Tromsø for å besøke ham. Og jeg visste aldri om jeg hadde snakket med han for siste gang da jeg dro tilbake til Oslo.

Hver gang jeg satt der ved sykesengen kjente jeg på kroppen hvordan ordene hopet seg opp på innsiden, uten at jeg noen gang klarte å få dem ut. Det var så mye enklere og tryggere å småprate om noe vi hadde sett på tv, om været og om fotball. Vi listet oss rundt elefanten i rommet begge to. Pappa døde før vi fikk snakket noe mer om det jeg egentlig hadde på hjertet.
Egentlig tror jeg vi begge tenkte på denne samtalen, men ingen av oss turte å si det første ordet, av frykt for å komme skeivt ut. Jeg tror at den døende kan være redd for å såre den pårørende. Og den pårørende kan være redd for å virke for bardus. I mitt tilfelle handlet det nok også om at da jeg vokste opp snakket vi ikke om følelser. Vi sa aldri til hverandre at vi var glade i hverandre. Likevel visste jeg jo at jeg var elsket.

Derfor vet jeg også at pappa visste om følelsene mine, for jeg var jo der hos ham. Men siden jeg ikke hadde sagt disse ordene før, ble det vanskelig å knekke koden. Jeg vet at mange etterlatte opplever det samme, et savn etter disse samtalene som aldri ble noe av.

På Kreftforeningens nettsider finnes gode tips til hvordan man kan få i gang en samtale med en som er døende.

Det kan også være lurt å ta kontakt med helsepersonell. Spesielt sykepleierne er trente i å få i gang slike samtaler, og vet hvordan man kan gå frem så det ikke kommer for brått på den syke.

Ikke alle døende ønsker en slik samtale, men hvis du tør å spørre, slipper du å gå i ettertid å lure på om du skulle tatt opp emnet.

 

Den tause folkesykdommen

Er det mulig å gå rundt og ønske at du hadde brystkreft eller kreft i en føflekk? Ja, mange av de som har tarmkreft gjør faktisk det. Fordi det er flaut å snakke om kreften i tarmen.

«Vi var 12-13 kolleger ute og spiste middag, og en gang i løpet av kvelden stilte sidemannen min spørsmålet: «Hvordan oppdaget du det?» Det ble helt stille rundt bordet, og jeg merket at det ikke var så lett å si at jeg oppdaget blod når jeg var på do. For det var det som fikk meg til å gå til legen. Det hadde vært så utrolig mye lettere å si at jeg kjente en kul i brystet.»
Dette forteller bloggeren Heidi Ryste, som var en av de godt over 4000 nordmennene som fikk tarmkreft i fjor. Det gjør tarmkreft til den nest vanligste kreftformen i Norge. Samlet sett er det kun flere som får prostatakreft enn tarmkreft. Blant menn er tarmkreft den nest største kreftformen etter prostatakreft, og også blant kvinner er det den nest største kreftformen etter brystkreft. Det er kun lungekreft som tar flere liv enn tarmkreft. Norge ligger i Europatoppen både når det gjelder forekomst og dødelighet av tarmkreft.

I lys av dette, er det et stort paradoks at tarmkreft den tause folkesykdommen. Et søk i alle norske aviser i 2015 viser at tarmkreft er blant kreftformene som omtales minst. En befolkningsundersøkelse Kreftforeningen har utført sammen med Kreftregisteret og Oslo Cancer Cluster, forsterker bildet. Tarmkreft er kreftformen vi ikke tror er så vanlig, men som vi likevel frykter aller mest . Samtidig viser undersøkelsen at det er en av de kreftformene vi har minst kunnskap om. 80 prosent svarte at de hadde dårlig eller ingen kunnskap om tarmkreft. Mens nesten 80 prosent svarer at brystkreft er den kreftformen det er mest åpenhet rundt, er tarmkreft i den andre enden av skalaen med 2 prosent. Tarmkreft er også på «topp tre» blant kreftformene det er knyttet mest tabu og skam til.

Dette er grunnene til at vi ønsker å løfte frem tarmkreft frem på Verdens kreftdag i år.

Det er ikke mange år siden kreft var fullstendig tabu. Selv legene fikk beskjed om ikke å ta ordet i sin munn. Der er vi heldigvis ikke lenger. Gjennom Rosa Sløyfe har tøffe kvinner frontet brystkreft og denne åpenheten har løftet sykdommen ut av den skam og tabubelagte skyggen som tarmkreft åpenbart fremdeles befinner seg i. Gjennom å informere og fortelle historier vil vi bidra til både å øke kunnskapen og alminneliggjøre også tarmkreft. Sykdommen må frem i lyset.

Som for de aller fleste sykdommer, og i særdeleshet kreft, er tidlig oppdagelse spesielt viktig for tarmkreft. Mens man ved selvundersøkelser og mammografi kan oppdage en kul i brystet og ved å følge med på føflekkene sine selv kan oppdage forandringer, er faresignalene for tarmkreft vanskelige å oppdage. Når man får plager, kan kreften dessuten ha kommet langt. Gjennom undersøkelser kan man oppdage forstadier til tarmkreft og behandle før det utvikler seg. Et slikt pilotprosjekt kjøres i Norge nå. Det startet opp i 2012, men de skal ikke evalueres før i 2018, etter en rekke utsettelser. Det er etter vår mening ingen grunn til å vente. Flere forskningsrapporter, både nasjonale og internasjonale, har allerede vist at tarmkreftscreening virker. Det kan redde mange liv hvert år ? opp mot 300 bare i Norge. Det er mer enn tre ganger så mange som dør i trafikken hvert år. De fleste land i Europa, blant annet Storbritannia, Finland, Tyskland og Østerrike, har derfor innført tarmskreftcreening , noe også EUs helseministre anbefalte enstemmig allerede i 2003. Også USA har innført et slikt masseundersøkelsesprogram.
Saken har vært diskutert og vurdert i Norge i 10-15 år. Vi har ventet lenge nok. Det er på høy tid at det innføres et nasjonalt tarmkreftscreeningprogram også i Norge. 

En hånd i buksa, for helsas skyld

Vi er godt i gang med november. For oss i Kreftforeningen er måneden knyttet til barter, menn og menns helse. Den australske kampanjen Movember har de siste årene fått stadig større plass her nord. Kort fortalt registerer man seg på Movember.com og er med å samle inn penger til forskning på kreftformer som rammer menn. I starten var registreringene forbeholdt menn, og fortrinnsvis menn med bart - tanken var å la barten gro måneden igjennom og samle inn penger etter hvert som barten vokste («kjære kompis, mor eller nabo, vil du støtte barten min og gi en slant til kreftforskning?»). Men det tok ikke lang tid før damer også kunne registrere seg, som Mo Sistas. Og i år har Movember dratt i gang et nytt konsept, nemlig MOVE. Vær aktiv hver dag i november og samle inn penger.

Vi nordmenn er helt i tet når det gjelder Movember-engasjement. Intet land har flere registrerte barter per innbygger enn oss! Så langt har 14 000 registrert seg med egen innsamling og vi rundet 1 million kroner etter bare en uke. Jeg er skikkelig stolt - Norge ligger faktisk på femte plass i hele verden.

Det vi først og fremst vil med Movember er at menn skal ta helsen sin på alvor, og blant annet lære seg faresignaler på kreft. Vi har derfor også laget Kreftsjekken for menn - fordi vi vet at menn generelt ikke er like flinke til å komme seg til legen som oss kvinner. Under Movember ser vi at barten kan være en døråpner for menn til å snakke om helse. Det er bra!

Pengene som samles inn går til forskning på prostatakreft, som er den største kreftformen blant menn. 70 prosent av overskuddet som samles inn i Norge går til norske forskningsprosjekter og de resterende 30 prosent går til Global Action Plan som gir støtte til gode forskningsprosjekter i hele verden.

Ekstra gøy i år er det at vi har fått tak i festlige røde «bike-balls». Jeg snakker om baller som skal henge bak på sykkelsetet ditt. Klemmer man på ballene, lyser de rødt, og frakter deg trygt hjem i høstmørket. Like lurt kan det være at dere menn klemmer på egne baller en gang i blant også. For å sjekke at alt er som det skal.  
Putt en hånd i buksa, for helsas skyld.

 

Fortsatt god Movember.

PS. Bike-balls og Movember pins kan kjøpes i Kreftforeningen nettbutikk

Russens rykte - fortjent?

Russen er ute i gatene. Det er den tiden av året igjen. De høres og sees, og nyhetsoppslagene om deres dårlige oppførsel tar spalteplass i avisene, som hver vår. Det snakkes også mye om deres vanvittige pengebruk - russebusser til flere millioner og lydanlegg til hundretusener. 

Men jeg vil skryte av russen! Jeg vil gi russen en rungende applaus for at de i år har vært med å samle inn et rekordbeløp til Krafttak mot kreft, som er vår årlige bøsseaksjon. 30 000 bøssebærere hadde vi på plass rundt i landet i uke 10 og 11, og nærmere 28 000 av disse var russ. Utrolige 34 millioner kroner ble samlet inn under årets aksjon, penger som skal gå til forskning på personlig tilpasset kreftbehandling. 

Russens bidrag og engasjement er bra på flere måter. Kreftforeningen er helt avhengig av at noen vil gå med bøsse for oss. Samtidig får vi vist frem hvor bra ungdommen er og hvilket samfunnsengasjement de har. De av russen som har samlet inn penger får en miniatyrbøsse i lua ? en russeknute som skiller seg fra de fleste andre knuter og som de virkelig kan være stolte av. Hvor mange slike viktige og samfunnsnyttige russeknuter var det i min russetid? Jeg kan ikke komme på en eneste. 

Jeg har møtt flere russ, senest i forrige uke, som åpent og ærlig forteller meg om sine egne opplevelser med kreft, at det å sette av flere timer til bøssebæring for kreftsaken er noe som har betydd mye for dem. De fleste 18-19 åringer har, heldigvis, ikke egenerfaring med kreftsykdom. Mange er likevel berørte, enten ved at de har en mor, far, besteforelder eller favorittlærer som er rammet eller død av kreft. For disse ungdommene blir timene med Kreftforeningens bøsse mer enn en god gjerning.

160 millioner kroner gjennom ti år! Det er vanvittig mye penger, og det er takket være russen, ene og alene.  

Jeg ønsker hver eneste ungdom i rød eller blå kjeledress en skikkelig fin russefeiring :)

 

Se nyhetssending om russens innsats og hva pengene går til

 

 

Årsak og virkning

Helt siden Aristoteles har man diskutert forholdet mellom årsak og virkning, kausalitet på fagspråket. Idehistorikere får ha meg unnskyldt for lemfeldig omgang med metafysikken, men jeg mener begrepet nå har fått en ny bevisrekke: Tobakksforebyggende tiltak og påfølgende røykenedgang som årsak, og færre tilfeller av lungekreft som en svært gledelig virkning.
 
Da de nye Krefttallene ble lagt fram denne uken ble nemlig en milepæl nådd. For første gang i «moderne tid» ser vi en tydelig nedgang i antallet lungekrefttilfeller.
Å utvikle kreft tar tid. Det er røykingen i tidligere tiår som gjør at lungekreft er blant de fire største kreftformene i dag, men pilene peker helt riktig vei. Nedover. 
Bare de siste ti årene er dagligrøykingen i befolkningen halvert, og er nå nede i 13 prosent. Nedgangen tilsvarer en folkemengde på 400.000. Og enda mer gledelig: Blant de unge i alderen 16-24 år, kan røyketallene halveres enda en gang. Med 7 prosent unge røykere, ser vi konturene av en røykfri generasjon. Derfor kan vi også med stor grad av sikkerhet si at lungekreft vil marginaliseres som kreftform de neste 20-30 årene.

Det er mye vi ikke vet om årsakene til kreft, men en ting er vi bombesikre på: Sammenhengen mellom røyking og lungekreft. 85 prosent av lungekrefttilfellene skyldes røyking. 

Det er et tragisk faktum at lungekreft også er den kreftformen som tar flest liv. Mens stadig flere overlever kreftsykdom generelt, er bildet dessverre et ganske annet for lungekreft. I snitt dør det seks nordmenn hver eneste dag av lungekreft. Det er en hver fjerde time. Et skremmende tall. Og totalt unødvendig.
 
I 2013 fikk nesten 3000 nordmenn diagnosen lungekreft. 85 prosent av dem, eller om lag 2500, kunne altså vært unngått hadde det ikke vært for tobakken. Enkeltskjebner med store lidelser, tap av livskvalitet og leveår. 
Og dette gjelder altså bare lungekreft. Totalt dør hele  6600 nordmenn av tobakksrelaterte sykdommer hvert år. Hadde det dødd like mange i trafikken - 18 om dagen -  er jeg sikker på at det hadde kommet pålegg om at alle landets veier skulle rettes ut og pakkes inn i bobleplast. Når det gjelder å innføre dokumenterte tobakksforebyggende tiltak finnes det  derimot politikere som mener det er å ta friheten fra folk. Forstå det den som vil. Eller kan. 
Nedgangen i røyking har ikke kommet «rekende på ei fjøl».
Dette er resultat av et langsiktig arbeid hvor Kreftforeningen har vært en pådriver helt siden 1950-tallet. Da røykte 70 prosent av norske menn og 30 prosent av damene. Og det i god tro. 

Så kom en banebrytende rapport fra den amerikanske helsedirektøren i 1964 som fastslo at lungekreft og hjerte- og karsykdommer har sammenheng med røyking. Rapporten fikk stor oppmerksomhet i Norge. Stortinget ba et utvalg se på tiltak mot røyking, og i 1967 anbefalte de innføring av reklameforbud, helseadvarsler og informasjons- og røykesluttiltak.
I 1973 vedtok Stortinget Tobakksskadeloven med reklameforbud, påbud om helseadvarsler og 16 års aldersgrense.
Vi var først i verden. Slik plasserte Norge seg i førersetet i det tobakksforebyggende arbeidet. I tiårene som fulgte, kom endringer i loven som ga oss røykfrie transportmidler og lokaler, røykfrie serveringssteder, bildeadvarsler og forbud mot synlig oppstilling av tobakk, og nå sist forslaget om reklamefrie tobakkspakninger, som jeg inderlig håper helseministeren får flertall for i Stortinget. 

Like viktig som å hindre rekruttering av nye røykere, er å hjelpe flere til å slutte. Fire av fem røykere ønsker faktisk selv å stumpe røyken, og det er aldri for sent. Dem må vi hjelpe. Å gjøre røykesluttprodukter billigere, eller til og med gratis, er en mulighet som bør vurderes. 

Tobakksforebyggingen må fortsette med uforminsket styrke. Årsaken? Fordi den har en klar virkning. Lungekrefttallene er fasiten. 


    










Slik vil tobakksindustrien motarbeide reklamefrie pakker

Når regjeringen nå foreslår å fjerne reklamen fra tobakkspakningene, vil vi få se en tobakksindustri som kjemper med nebb og klør.

Mange møtte frem på pressekonferansen i går. Saken, om reklamefrie tobakkspakker skapte stor interesse fra media. I salen dro jeg også kjensel på representanter fra tobakksbransjen. Det var ikke uventet. 

Tobakksindustrien vet at reklame og design betyr mye. Derfor bruker de enorme summer på emballasje for å appellere mest mulig til ungdom. Unge mennesker er potensielt nye kunder som kan vare et helt liv. Mister de disse, mister bransjen også store markedsandeler. Da kan man forstå at de gjør hva de kan for å motarbeide forslaget.  

Tobakksindustrien var derfor raskt ute i mediene med å avdramatisere at snus er farlig. «Det er ingen dokumenterte dødsfall av snus», sa snusimportøren Swedish Match. Innleide PR-agenter sørget også for at journalistene ble presentert for en forskningsrapport finansiert av bransjen selv.  

Da Australia lanserte forslaget om "plaine" pakninger avslørte journalistene hvordan tobakksindustrien jobbet mot forslaget. Jeg er ikke overrasket hvis vi nå den nærmeste tiden, i tur og orden, kan huke av de samme arbeidsmetodene: 

- Industrien vil gjøre alt de kan for å fornekte fakta. Vi vil sikkert høre om at snus kun er et røykesluttprodukt for voksne og som attpåtil er bra for folkehelsen. 

- De vil forsøke å så tvil om forskning som viser helserisikoen forbundet med snus og røyk, og også forskning som viser at reklamefrie pakker har effekt. 

- Industrien vil foreslå andre tiltak mot tobakk som de mener er virkningsfulle, men som vi vet ikke har effekt. 

- De vil komme med skremselspropaganda om at kiosker, bensinstasjoner og andre butikkforhandlere vil gå konkurs. 

- De vil drive omfattende lobbyvirksomhet overfor politikere og handelsstanden. 

- Selv om det skulle bli politisk flertall, vil industrien forsøke å forsinke innføringen ved å gå til rettsak mot staten - slik tobakksgiganten Philip Morris gjorde etter forbundet mot synlig tobakk i butikkene. 

Heldigvis har vi i Norge en svært oppegående, kritisk og objektiv journaliststand. Derfor er jeg ikke bekymret for at industriens påstander vil stå uimotsagt. 

Reklamefrie tobakkspakker gjør produktene mindre attraktive for barn og unge. Resultatet kan bli at en ny generasjon vokser opp uten å være avhengig av tobakk. Det vil spare liv, men også ta mye av livsgrunnlaget til tobakksindustrien i Norge. Derfor vil vi nå den nærmeste tiden se en svært offensiv industri kjempe med nebb og klør. Noen av metodene vil være åpne, mens andre er skjulte. Det er det viktig å være bevisst på. For tobakksindustrien handler det om inntekter. For oss handler det om bedre folkehelse for en hel generasjon.

Her er eksempler på tobakksindustriens metoder for å hindre innføring av reklamefrie tobakkspakker i andre land:

https://www.australianretailers.com.au/

http://legacy.library.ucsf.edu/tid/kte92i00/pdf 

http://www.agreedisagree.co.nz/campaign-international-trade.html

http://www.tobaccotactics.org/index.php/Plain_Packaging_Opposition_in_the_UK

En grunn mindre til å begynne med tobakk

Reklamefrie pakker vil ikke få folk til å slutte å røyke eller snuse, men det vil gi barna våre en grunn mindre til å begynne.

Reklame påvirker oss uten at vi tenker over det. Sånn er det bare. Men hvor mange produkter som markedsføres, kan ta livet av deg? 

I mange tiår har tobakk blitt markedsført til tross for at helsefarene er godt kjent. 

6600 dør av tobakksbruk hvert år i Norge. Det er nesten en i timen. Lungekreft er den kreftformen som tar flest liv, både blant kvinner og menn, og 85 prosent skyldes røyking. Vi vet også at tobakk  kan knyttes til økt forekomst  for  opp mot 20 andre kreftformer.  Tobakk fører til  lidelse og død.  

Det er etisk uforsvarlig å påvirke barn og unge til å begynne å røyke eller snuse. Derfor er Kreftforeningen svært glad for at regjeringen nå endelig foreslår reklamefrie tobakkspakker i Norge. 

Barn lærer at tobakk er farlig og avhengighetsskapende, at de aldri må begynne med det og at det er ulovlig å selge til noen under 18 år. Likevel ser de produkter i fin innpakning med fristende farger og design som minner lite om tobakk. Se bare hva slags assosiasjoner en håndfull tredjeklassinger fikk da vi spurte dem om norske snuspakker:

Vi vet at unges tobakksvaner påvirkes av venner, foreldre og andre rollemodeller.  Derimot hevder tobakksindustrien at utseendet på produktene ikke har betydning for om barn begynner å bruke tobakk.  Selvsagt har innpakningen betydning. Hvorfor skulle ellers industrien bruke enorme beløp på pakningsdesign? Hvem tror på industrien når den hevder at målet med markedsføringen utelukkende er å hjelpe voksne røykere og snusbrukere til å skille mellom ulike merker? 

They got lips? We want them

Barn er dessverre målgruppen for tobakksindustrien.  Interndokumenter fra industrien forteller at barn helt ned i 11-års alderen er blant målgruppen. Konklusjonen til industrien er: «They got lips? We want them!». Kunnskapsoppsummeringer av studier fra Norge og en rekke andre land, viser at reklamefrie pakker kan hindre barn og unge i å begynne med tobakk. Australia har innført reklamefrie pakker. Etter innføringen kunne man registrere den største nedgangen i røyking på 20 år. 

Flere land, deriblant Irland og England, vil nå innføre det samme: Tobakkspakker uten logo, farger og andre designeffekter, slik at røyk og snus  ikke fremstår som mindre helseskadelig enn det er. 

I 1973 var Norge først ute i verden med å vedta reklameforbud mot tobakk.  Det er noe av det lureste vi har gjort. Og mest effektfulle.  Mange andre land har misunt oss dette fremtidsrettede vedtaket. Nå tetter vi det siste hullet. Nemlig reklamemulighetens  på  selve pakkene.  

Nettopp det at vi ikke har store reklameboards for tobakk i Norge, gjør at tobakkspakken er den eneste reklameflaten som er igjen.  Derfor har den ekstra stor effekt. Derfor må vi fjerne den. 

Nå kan  Norge igjen komme  i front i tobakksforebyggingen. Være et land andre kan se opp til. Et foregangsland i kreftforebygging, slik Stortinget bestemte da de vedtok Kreftstrategien. 

Reklamefrie pakker berører ikke voksne menneskers muligheter til å kjøpe eller bruke snus og røyk. Tiltaket er ubyråkratisk og kostnadsfritt for skattebetalerne. 

Vi i Kreftforeningen har lenge jobbet for å få reklamefrie tobakkspakker i Norge fordi vi vet det har effekt. 

Fordi det kan hindre barna våre å begynne.  

 

Når "God jul" ikke passer

Vi ønsker alle at julen skal være en høytid der gleden står i sentrum. Likevel passer ikke alltid «god» eller «gledelig» som vedheng til julen.

«Julaften fikk vår yngste sønn sin første høydosekur. Det ble en julaften vi aldri vil glemme. Den eneste pynten vi hadde på rommet, var julestjernen fra Kreftforeningen.? Dette skrev en mor til en 15 år gammel gutt til oss etter jul i fjor.



Akkurat nå henger det rundt 4000 slike julestjerner på norske sykehus. Bak hver stjerne vi henger opp, står en person som har støttet kreftforskningen, og som vil lyse opp for noen som må tilbringe julen på sykehuset. For julens barnlige forventninger kan, for noen, overskygges totalt av angsten for å miste en mamma eller pappa. Kanskje har du det siste året mistet en av dine aller nærmeste, og kan ikke forestille deg hvordan den første julen uten din kjære skal bli. Mens de aller fleste gleder seg til julemat, samvær med familien og presanger, strever kanskje en mor, bror, søster, venn eller kollega med en knalltøff behandling og med angsten for at juletradisjonene må fortsette uten ham eller henne. Kreften tar ikke juleferie.

Hvert år får rundt 30.000 mennesker i Norge kreft. Over 80 personer hver dag. Heldigvis overlever flere og flere. 215.000 nordmenn lever med eller har hatt kreft. Men fremdeles er kreft en svært dødelig sykdom, og i år har over 11.000 nordmenn dødd av kreft. Det er store og skremmende tall. Så store at de rammer oss alle. For bak hvert eneste tall finner vi et menneske. En skjebne. En familie. Et tap. Og en sorg. Å miste en av sine kjære er vondt. I høytider, når alt dreier seg om julekos og juleglede, kan sorgen være ekstra tung å takle.

Det er vanskelig, ja egentlig helt umulig, å gi råd om hvordan man skal håndtere en slik situasjon. Alle er forskjellige og har ulike måter å takle sorgen på. Savnet kan virke bunnløst når den tomme stolen skriker mot deg på julaften. Men de gode minnene om dine kjære kan kanskje lette på byrden. Snakk om personen du savner. Del gode historier som inkluderer ham eller henne. 

Kanskje gode minner til og med kan få frem et smil og en latter sammen med tårene. En jul i sorg behøver ikke bety en sørgelig jul. Vi må tillate oss å gi rom for gleden også. Kanskje spesielt hvis barn er involvert. Den du har mistet vil sikkert ikke at du bare skal være lei deg. For noen vil kanskje det å tenne et ekstra julelys for den som er borte være til hjelp.

Jeg tror at vi for alltid vil føle sorg og savn over de vi holder mest av. Sorgen blir bare ikke så påtrengende som i den første tiden og får andre uttrykksmåter. For de som står midt oppe i sykdom og død akkurat denne julen, kan det virke som en ubestigelig fjelltopp. Da er det alltid godt å ha en som kan hjelpe deg opp den tunge bakken. Familie, venner, kolleger og naboer er av uvurderlig betydning når kriser oppstår. Trenger du en venn, bruk den. Er du en venn, vær den. Som Bjørn Eidsvåg sier: «Eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina dei sjøl. Men eg skal grina med deg».

Vær tilstede for de som trenger deg ekstra denne julen. Mange synes det er vanskelig å tilnærme seg de som er alvorlig syke eller som har mistet noen. Det er uansett bedre å gjøre noe eller litt, enn ingenting. Tause tanker når i hvert fall aldri frem.

Den beste gaven du kan gi til jul, er å gi litt av deg selv. Ha en så god jul som mulig.

 

Å være åpen om kreftsykdom

Åpenhet er en viktig verdi for Kreftforeningen. Vi valgte det derfor som nasjonalt tema på årets kreftdag tidligere i år. Alvorlig sykdom bør ikke forties eller gjemmes bort. Åpenhet skaper oppmerksomhet og engasjement. Anbjørg Sætre Håtun f.eks, ble hyllet unisont for sin åpenhet om kreftsykdommen og var aktiv på sosiale medier til det siste. Mange har også fått med seg flere blogginnlegg fra kvinner med brystkreft på Nettavisen de siste dagene. «Kreftblogger» er blitt et nytt begrep. På Kreftforeningens nettsider presenteres en oversikt over slike blogger. De forteller om erfaringer med kreft, om det å være pårørende, om å miste noen eller om å bli frisk. Hvordan har det seg at denne siden er blant nettstedets aller mest besøkte? Jeg snakket med en ung gutt for flere år tilbake. Han lå på sykehuset til behandling for hissig leukemi, og fikk informasjon og råd av både leger og sykepleiere, og fikk prate med en voksen mann med samme diagnose. ?Det eneste jeg ønsket var å snakke med noen på min egen alder som hadde opplevd det samme, og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg skulle finne det?, sa han. I dag er det bare et kjapt søk på nettet som skal til, så får man høyst sannsynlig et treff på en likesinnet, med samme type kreft, med samme prognose. Det gir trygghet, det kan gi trøst og svar på mange vanskelig spørsmål. 

Åpenhet har derfor mange positive sider. Men vi må selvsagt ha respekt for at noen vil beholde alvorlig sykdom privat. Sosiale medier og internett utfordrer grensene, og gir grunn til ettertanke. Det man publiserer, både i blogger og kommentarfelt, blir liggende for alltid. Og kan søkes opp og finnes tilbake til. Man skal være sikker på at man ønsker offentlighetens lys hvis man åpner opp sine tanker og følelser, både om sykdom og livet forøvrig.

Per Fugelli er en klok mann. Han har selv stått frem med sin kreftsykdom, og skrevet to bøker om emnet. Fugelli sier at det har vært fint å oppdage at man kanskje kunne gjøre nytte for seg, skape en mening av det forferdelige.

«Men ingen må føle noe krav. Vi må ikke lage en ny en gullstandard, slik at for å være en verdig kreftpasient så må du stå frem», sier Fugelli.

Åpenhet er viktig, men det må altså ikke skapes et åpenhetstyranni. Man må kunne være seg selv. Også når man har kreft.

November-bart for menns helse

De siste to ukene har mange menn latt bartene gro. November er nemlig mannens måned - da settes menns helse, og spesielt prostatakreft i søkelyset. Navnet Movember er en blanding av ordet "mo" (australsk slang for moustache) og november. 

Mustasjene er ikke bare til pryd, de samler inn penger til kreftforskning og er en døråpner for å få menn til å snakke om egen helse. Både pistrete dun og tett krattskog på overleppen gjør samme nytte i Movember - gutta blir vandrende og pratende plakater som bruker barten som virkemiddel for å få folk til å prate om menns helse, og samtidig samle inn penger til mer forskning. I år har vi blant annet sett at enda flere bedrifter og firma danner lag og registrere seg på nettsiden. De ser en verdi utover det å samle inn penger gjennom barten, og bruker måneden til nettopp det Movember er ment å være: En morsom og gøyal kampanje rettet mot menn, med et alvorlig bakteppe. Flere arbeidsplasser har interne kåringer: «Beste bart», «Beste forsøk», «Mest innsamlet så langt» osv. Alt med et glimt i øyet, og alle med en bevissthet om hvorfor aksjonen er viktig. 

Prostatakreft er landets hyppigste kreftform med 5000 nye tilfeller hvert år. En av åtte menn rammes i løpet av livet. I snitt dør tre menn av prostatakreft hver dag. Det forskes mye på området, men mer forskning må til. Movember og alle bartene rundt om er en særdeles viktig bidragsyter til dette. Faktisk så er det slik at siden oppstarten i 2003 har Movember globalt samlet inn utrolige 3, 4 milliarder kroner, noe som gjør kampanjen til den største bidragsyteren innen prostatakreftforskning i verden. Movember er med på å finansiere store internasjonale prosjekter som blant annet jakter på en bedre biomarkør for å skille aggressiv og «snill» prostatakreft, enn den muligheten vi har i dag gjennom en såkalt PSA-test. Her er norske forskere i toppsjiktet.

Store deler av midlene som ble samlet inn gjennom Movember i fjor - om lag 7,6 millioner kroner, har blitt delt ut til topp kompetente forskere i Norge, som forsker på senskader og ettervirkninger av behandlingen. Prostatakreft er som nevnt den vanligste kreftformen blant menn i Norge. På grunn av bedre diagnostiske verktøy og behandlinger blir mange kurert fra sykdommen sin, og det bra. Men mange av kreftoverleverne opplever senskader som kan forårsake forskjellige grader av helseproblemer måneder til år etter at behandling er avsluttet. Slike problemer kan ha stor innvirkning på livskvaliteten for pasienter og deres familier, samt helsevesenet. Det overordnede målet for forskerne er å forbedre livskvaliteten for menn som lever med sykdommen. 

Så Movember er viktig. Bartene er med på å endre menns helse. De bidrar til flere samtaler menn imellom, større oppmerksomhet til egen helse og mer forskning. Derfor oppfordrer jeg alle der ute til å heie litt ekstra og støtte godt oppunder de titusenvis av norske menn som i dag går rundt med bart. Og er mannen eller kjæresten din en av dem: vær stolt, gi ham en ekstra klem, ros ham! 

Ta faresignaler på alvor
Gjennom Movember ønsker vi i Kreftforeningen å opplyse menn, spesielt de som er over 40 år om å ta faresignaler på alvor. Bli kjent med kroppen din! Selv om risikoen for å få kreft ikke er stor, skal man oppsøke lege hvis man oppdager at noe ikke er som det skal, spesielt hvis symptomene ikke går over i løpet av tre uker. For å nå frem til menn med dette budskapet har vi i høst fått med oss flere mannlige kjendiser og laget tre små filmer - nettopp om faresignaler:


(De to andre filmene ligger på Youtube)

hits